Flaggstriden på 1800-tallet

Av Flaggregler.com-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

Flaggstriden var den årelange politiske kampen på slutten av 1800-tallet om å fjerne unionsmerket – «sildesalaten» – fra det norske flagget. Striden delte landet etter partilinjene: Venstre krevde rent flagg, Høyre forsvarte unionsmerket, og først etter tre stortingsvedtak og to kongelige veto ble det rene flagget lov i 1898.

Bakteppet: et flagg blir politikk

Da unionsmerket kom inn i flagget i 1844, ble det hilst som et likestillingstegn – historien bak er fortalt i artikkelen om sildesalaten. Men i tiårene som fulgte, vokste en ny og selvbevisst norsk nasjonalisme frem. Norge fikk sin egen litterære gullalder, sitt eget nasjonale selvbilde – og en stadig sterkere følelse av at unionen med Sverige var en tvangstrøye. Striden om egen norsk utenrikstjeneste og eget konsulatvesen gjorde forholdet til Stockholm anstrengt, og innføringen av parlamentarismen i 1884 flyttet makt fra konge til storting.

I dette klimaet ble flagget politikk. Unionsmerket i øverste stangfelt var det mest synlige unionssymbolet i folks hverdag – det vaiet fra hver flaggstang og hver skute. For unionsmotstanderne ble det et daglig stikk: et fremmed merke plassert oppå Meltzers rene flagg fra 1821.

Rent flagg-bevegelsen

Kravet om «rent flagg» – flagget uten unionsmerke – ble reist i Stortinget allerede i 1879 og vokste gjennom 1880-årene til en folkebevegelse. Diktere og samfunnsstemmer med Bjørnstjerne Bjørnson i spissen agiterte for det rene flagget, det ble sydd og heist rene flagg i protest, og flaggspørsmålet ble fast post i valgkampene.

Argumentene var enkle og følelsesladde: Flagget var norsk, tegnet av en nordmann for et fritt Norge, og unionsmerket var kommet inn ved kongelig resolusjon – ikke ved noen norsk lov. Et suverent land burde eie sitt eget flagg fullt og helt. Motstanderne svarte at merket tvert imot beskyttet norsk likestilling i unionen, at rene flagg ville provosere Sverige unødig, og at norske skip nøt godt av unionens felles beskyttelse. Slik ble flaggstriden i praksis en stedfortrederkrig om selve unionen.

Tre vedtak og to veto: 1893, 1896, 1898

Veien til rent flagg gikk gjennom Grunnlovens bestemmelse om at et lovvedtak som fattes likelydende av tre påfølgende storting, valgt ved separate valg, blir lov selv uten kongens sanksjon. Det var nettopp denne veien Venstre-flertallet valgte:

1. 1893: Første vedtak. Stortinget vedtok lov om rent norsk handelsflagg. Kong Oscar II nektet sanksjon.
2. 1896: Andre vedtak. Et nytt storting vedtok den samme loven. Kongen nektet sanksjon igjen.
3. 1898: Tredje vedtak. Etter nok et valg vedtok Stortinget loven for tredje gang, 10. desember 1898. Nå var kongens veto uttømt – loven gjaldt uten sanksjon.

Flaggloven av 10. desember 1898 trådte i kraft ett år etter kunngjøringen, i desember 1899. Fra da av seilte norske handelsskip under det rene flagget – for første gang siden 1844 uten noe unionsmerke i hjørnet. Det er for øvrig den samme loven som fortsatt beskriver flagget vårt i dag; mer om den finner du i artikkelen om flaggloven og flaggforskriften.

Halv seier: statens flagg beholdt merket

Flaggloven av 1898 gjaldt handelsflagget – koffardiflagget som handelsskip og private brukte. Statens flagg og marinens orlogsflagg var derimot ansett som kongens domene, og der ble unionsmerket sittende. Resultatet var en pussig mellomtilstand fra 1899 til 1905: handelsflåten og folk flest flagget rent, mens festningene og marinens fartøy fortsatt bar sildesalaten.

Alle forsto at dette ikke var noen varig løsning. Flaggstriden var vunnet på det symbolske hovedfeltet, og den hadde vist noe større: at Stortinget kunne trumfe kongemakten i en sak der nasjonalfølelsen sto på spill. Erfaringen fra flaggkampen – tre vedtak, tålmodighet og folkelig mobilisering – pekte rett frem mot det store oppgjøret om selve unionen i 1905. Hvordan de siste unionsmerkene kom ned, kan du lese i artikkelen om det rene flagget og 1905.

Hvorfor flaggstriden fortsatt betyr noe

Flaggstriden forklarer hvorfor flagget står så sterkt i Norge. Det rene flagget var ikke noe landet fikk – det var noe folket og Stortinget kjempet frem, mot to kongelige veto, gjennom tre valg. Når nordmenn heiser flagget 17. mai eller 7. juni, heiser de et symbol som i seg selv har vært politisk kampsak. Den bakgrunnen er også grunnen til at flaggskikken – respekten for hvordan flagget behandles – har så dype røtter her i landet. Hele fortellingen, fra Dannebrog til i dag, finner du i oversikten over flaggets historie.

Ofte stilte spørsmål

Hva var flaggstriden?

Flaggstriden var den politiske kampen på slutten av 1800-tallet om å fjerne unionsmerket («sildesalaten») fra det norske flagget. Den endte med flaggloven av 10. desember 1898, som ga Norge rent handelsflagg fra 1899.

Hvorfor ble flaggloven vedtatt tre ganger?

Fordi kong Oscar II nektet å sanksjonere loven i 1893 og 1896. Etter Grunnloven blir et lovvedtak som fattes likelydende av tre påfølgende storting, lov uten kongens sanksjon – og det skjedde med det tredje vedtaket i 1898.

Hvem kjempet for rent flagg?

Rent flagg var Venstres fanesak, båret frem av en bred folkebevegelse med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson som talsmann. Høyre og unionsvennene forsvarte unionsmerket til det siste.

Forsvant unionsmerket helt i 1898?

Nei. Loven av 1898 gjaldt bare handelsflagget. Statens og marinens flagg beholdt unionsmerket til unionsoppløsningen i 1905, da merket ble firt også fra festninger og orlogsfartøy.